Hammersborganlegget
Hammersborganlegget var et MJ-anlegg som MJ-gruppen i Norsk Jernbaneklubb hadde på Hammersborg skole i Oslo fra 1969 og til 1976.
NJKs MJ-historie startet relativt tilfeldig ved at man allerede i startåret 1969 fikk anledning til å overta et stort Fleischmannanlegg som hadde stått som utstillingsanlegg på Dyreparken på Vinterbro; der Tusenfryd ligger i dag. Anlegget var en av NJKs aller første større eiendeler. Anleggsdelene ble midlertidig plassert hos et styremedlem i Kongsvinger. Etter en litt dramatisk transport, der en seksjon av anlegget nesten ble påkjørt av en annen bil, havnet anlegget senhøstes 1969 på Hammersborg skole i Oslo sentrum, der NJK fikk disponere et stort klasserom som kunne huse hele anlegget. Anleggets opprinnelige mål var på 10,5 x 3 meter fordelt på syv seksjoner på 1,5 x 3 meter. I tillegg skal det ha vært et kvadrat på 3 x 3 m , men denne ble ikke tatt i bruk av NJK. Daværende kasserer Bjørn Næss var primus motor for anlegget i denne aller første tiden.
Den 6. januar 1970 var det tillyst møte på Hammersborg for alle interesserte, og fra da av overtok Bjørn Westersø hovedansvaret. Hvis vi skal sette en startdato for MJ-gruppen, er det nok nettopp denne datoen som peker seg ut. Det var da medlemsaktiviteten rundt anlegget startet, og gruppen ble etablert med en leder. 3. februar 1970 ble strøm satt på anlegget for første gang, og deler av den ytterste sirkelen var kjørbar. Her var det mye å ta fatt i når det gjaldt å finne ut av og reparere på det opprinnelige elektriske anlegget til banen. Det elektriske opplegget på tre av seksjonene var så defekt at man bestemte seg for å utlyse en sporplankonkurranse for å få til en noe mer forbildetro kjørsel. Rundbanesystemet ble brutt opp ved at man anla en stor felles endestasjon for begge banene i stedet. Resultatet framgår av skissen nedenfor, hentet fra På Sporet nr. 4 (sept. 1970):
Det ombygde anlegget var 11,3 meter langt og 3,35 bredt på grunn av den innskutte passasjen mellom seksjonene. Mye arbeid ble lagt ned i anlegget den første tiden, og planene var store for utvidelser også. I 1971 kan vi lese i På Sporet (nr. 6) om at man på MJ-gruppens årsmøte 25. februar ”vedtok å bygge stasjonen Ski i en trokopi etterlikning hva sporarrangements form og bygninger angår. Denne skal plasseres utenfor seksjon 1 og 2 mot døren…” Denne planen ble aldri gjennomført, noe som i hovedsak skyldtes at man bodde utrygt. Vi skulle få være på Hammersborg skole så lenge skolen skulle stå. Den var rivningstruet, og da vi kom dit var også Forsøksgymnaset i bygningene. I januar 1972 fikk vi vite at vi måtte ut av skolen innen 31. juli samme år. Denne fristen ble senere forskjøvet flere ganger, men etter dette levde man under konstant midlertidighet, noe som medførte at man til slutt begynte å avvikle Fleischmannanlegget til fordel for et seksjonsbasert anlegg som man kunne ta med seg på kort varsel. Det ble kalt "Modulanlegget" de første årene.
Hammersborganlegget slik det ble overtatt i 1969 var et i og for seg fullt utstyrt (dog uten bygninger) og profesjonelt laget MJ-anlegg slik man gjorde det på 1960-tallet. Blant annet var skinnene lagt i skumgummiballast passende til Fleischmanns seksjonsskinner. Banen var organisert som flere rundbaner passende til et utstillingsanlegg der man med et enkelt driftsopplegg likevel kunne se mange tog i drift på én gang. De som engasjerte seg i dette anlegget etter at NJK overtok det, hadde både interesse for og kunnskap om hvordan man drev 1:1-jernbane. Flere var også inspirert av amerikanske MJ-idealer som den gangen var i enda større motsetning til tysk måte å drive MJ på enn i dag. Anlegget ble derfor ombygget relativt betydelig slik at banestrukturen driftsmessig ble ombygget til to punkt-til-punkt-baner, med felles start i en stor endestasjon, ”Hammersborg”. Deler av denne endestasjon var en utvidelse av anlegget i lengden. Anlegget ble også delt i to ved at de to halvdelene ble skjøvet fra hverandre på langs slik at anleggets form endret seg fra en kompakt rektangulær form, til en slags U-form.
Driftsmessig tenkte man ganske sentralisert og plasserte alle kjørekontrollene (”trafoene”) side om side ved enden av banen. Samme banestrekning kunne via brytere kobles inn på flere av kjørekontrollene. Ved hjelp av dette kunne samme kontroller kjøre samme tog fra den ene endestasjonen til den andre. Høsten 1972 ble det utarbeidet togruter med forbilde i 1:1-drift. Man hadde grafiske ruteplaner og rutebøker der hvert enkelt tog stod oppført med avgangs- og ankomsttider. Denne ruteplankjøringen ble ordnet relativt sent mens man var på Hammersborg, så man rakk ikke å teste den grundig ut eller få så mye erfaring med den. Det krevde også en del personer som skulle betjene stasjoner i tillegg til de som kjørte togene.
Anleggsplan i desember 1972
Etter at man måtte forlate Hammersborg skole høsten 1976, ble deler av anlegget plassert i kjelleretasjen på NJKs lokaler i Oslogate 3. Man forsøkte å gjøre det mer til et rekrutteringsanlegg, og bygde det delvis om slik at det kunne kjøres med både 2-skinne likestrøm og 3-skinne vekselstrøm (Märklin-systemet). Tilgangen til lokalene i Oslogate 3 var også begrenset, og da man også måtte forlate det lokalet ved årsskiftet 1977/78, ble anlegget pakket sammen og lagret på Åneby stasjon. Senere skal det muligens ha blitt flyttet til Kongsvinger-området. Videre skjebne for anlegget er ukjent.
Lokalene på Hammersborg skole var gjenstand for mye offentlig oppmerksomhet på den tiden, da mange ville bevare bygningen. Det var store demonstrasjoner i Oslo i forbindelse med rivingen i 1976. Bygningen var fra 1901.
Sentrale personer rundt Hammersborganlegget var Finn Wischmann, Thor Augbo, Bjørn Westersø, Jan Arne Rødland, John Arne Dahl og Svein Sando.
