Gardermobaneanlegget
Gardemobaneanlegget er/var et modelljernbaneanlegg bygget til Informasjonssenteret for byggingen av Oslo Storflyplass, beliggende på vestsiden av rullebanene på flyplassen.
Anlegget var Gardermobanens andel av fellesutstillingene i Informasjonssenteret. Anlegget ble bygget av Svein Sando i årene 1993-1996, og var operativt på Informasjonssenteret fra høsten 1995 til desember 1998. Informasjonssenteret ble nedlagt da flyplassen stod ferdig. En gruppe MJ-entusiaster driftet anlegget de siste par årene, og overtok anlegget etter at Informasjonssenteret stengte. Disse dannet da Gardermobanen MJ-klubb. Til tross for en rekke forsøk, har det ikke lykkes foreningen å finne et lokale hvor anlegget kunne stilles opp igjen, enten i sin opprinnelige L-form eller ombygget.
Dette var i sin tid et av de største permanente modelljernbaneanleggene i Norge med sine 500 meter med spor. Det la beslag på 75 kvadratmeter gulvplass i et rom med vinduer bygget særskilt for anlegget. Rommet inneholdt i tillegg til selve anlegget, vedlikeholdsareal og betjeningspassasjer i mellom anleggsdelene. Disse var usynlige sett fra publikumssiden utenfor vinduene. Anlegget bestod av fire store vinduer med hvert sitt utsnitt av banen: Oslo S, Børke, Kløfta st og Gardermoen st.
Banens system var 2-skinne likestrøm analog drift. Togene ble styrt ved hjelp av 7 computerstyrte (CMRI) regulatorer som kunne kobles til et hvilket som helst sporavsnitt på banen. Comsputerstyringen sørget også for at driften var blokkstyrt etter tradisjonelle NSB-standarder. Banen kunne fjernstyres via telefonmodem fra hvorsomhelst i verden, noe som gjorde det mulig å overvåke den daglige driften uten å være fysisk til stede. Ved for eksempel avsporinger, kunne togrutene legges om forbi bruddstedet, slik at feil ett sted, ikke behøvde berøre mer av banens kjrøsel enn nødvendig. Togene ble igangsatt ved at publikum trykket på en knapp. Det startet et ca 10 minutters langt kjøreprogram som innebar at togene kjørte fra et utgangspunkt og til de var tilbake der de startet fra. Banen var kjørselsmessig en rundbane med tre sirkler, og et par korte sirkler som skapte mer trafikk på Oslo S enn på resten av banen. Banen hadde to skyggestasjoner, Lillestrøm og Eidsvoll, med ca 8 spor på begge.
