Anleggsplanlegging: Ditt første anlegg

Fra MJwiki
Hopp til: navigasjon, søk
Opprydding: Denne artikkelen behøver oppdatering av innholdet.
Denne artikkelen tar for seg konstruksjonen av ditt første permanente anlegg.
Dersom du er ny i MJ-hobbyen vil artikkelen Introduksjon til MJ hjelpe deg med kjøp av startsett.
Dersom du allerede har et permanent anlegg, vil artikkelen Dette er moduler gi deg en 
introduksjon til modulbygging.

Det er mange måter å bygge anlegg på, og alle er "like riktige". Noen liker å lage planer for det anlegget de skal bygge, andre foretrekker å se på planer som andre har tegnet. Det finnes mange anleggsplaner på Internett, og du har lov til å velge en hvilken som helst av disse og bygge etter den. Uansett vil det bli ditt eget anlegg, for ingen vil kunne gjenskape en annens anlegg, helt slik han eller hun har gjort det.

Innholdet i denne artikkelen baserer seg på at du vil bygge et anlegg på et underlag som er avsatt til dette bruk.
Selvsagt kan anlegg bygges mer vilkårlig, ved at du legger ut skinnene, kjører toget, og bygger opp en annen sporplan neste gang du skal kjøre. Men da er det heller snakk om lek, ikke om bygging av en modelljernbane.

Det er to viktige avveininger å se på, før du begynner å bygge anlegget. Den første er hva du selv ønsker. Den andre er hva du faktisk har plass til å bygge. Det anlegget du får, kommer normalt til å være en kompromissløsning mellom disse to avveiningene, og vi skal her kikke på noen av de valgene som kan gjøres for å finne de rette kompromissene.

Valg av skala

Størrelsesforholdet mellom fem vanlige skalaer

Når du leser en artikkel som dette, har du sannsynligvis alt et togsett, eller iallfall et lok og noen skinner. Da er mye alt bestemt, men strengt tatt er det bedre å begynne med å kikke på hvilken skala man skal velge.

”Kompromiss-skalaen”

Den vanligste skalaen er H0, og det er gode grunner til dette. Togene i denne skalaen er både store nok til at de kjører pent og man kan skifte vogner, samt at de er små nok til at man får plass til togsett med bra lengde. For et første anlegg kan man derfor velge H0 for å gjøre seg erfaringer med størrelsen. Tilbudet av utstyr er også definitivt best i skala H0.

Systemvalg nødvendig i H0

I skala H0 må man i tillegg til selve skalaen gjøre ett valg til, nemlig valg av hovedsystem, enten 2-skinne eller 3-skinne. 2-skinnesystemet bruker de to skinnestrengene som to forskjellige elektriske strømførere, mens 3-skinnesystemet lar de to skinnestrengene ha samme polaritet men bruker en tredjeskinne (opprinnelig) eller punktkontaktleder (i dag) beliggende i midten av sporet som den andre strømlederen. Systemene går ikke om hverandre når det gjelder skinnemateriell og trekkraftmateriell (lok og motorvogner). Vogner kan derimot brukes om hverandre under visse forutsetninger. Det er Märklin som benytter 3-skinnesystemet, mens alle andre leverandører benytter 2-skinne. På Kontinentet og i Skandinavia har 3-skinnesystemet en stor utbredelse og en trofast tilhengerskare, mens den er ganske ukjent i engelsktalende land. De to systemene har visse fordeler og ulemper i forhold til hverandre, blant annet disse:

3-skinnesystemets anførte fordeler framfor 2-skinne: Godt strømopptak, ingen begrensing på sporgeometri (sløyfer krever spesielle løsninger i 2-skinne), Märklins modeller er robuste og har høyt teknisk nivå.

2-skinnesystemets anførte fordeler framfor 3-skinne: Flere produsenter som til sammen leverer et bredere produktspekter, langt mer forbildetro spormateriell (blant annet fordi man ikke bruker tredjeskinnen i midten).

Hovedforskjellen går på sporet, for lokomotiver kan i mange tilfeller bygges om fra det ene systemet til det andre. Forenklet kan man derfor si at dersom sporets utseende er viktig, bør man velge 2-skinnesystemet. Dersom sporets utseende ikke betyr så mye, kan man godt velge 3-skinnesystemet.

Valg av system er et viktig valg for det legger avgjørende føringer på hva man investerer i. Det er mulig å skifte system, men det krever ressurser selv om MJ-materiell lar seg ofte omsette i bruktmarkedet.

Skalaer for skifteoperasjoner

Større skalaer har større hjulflate mot skinnene, dermed bedre strømopptak og kjøreegenskaper

For den som liker å skifte vogner, vil det derimot ha en hensikt å gå opp i skala, så som 0 eller 1-skala (0e kan også regnes med her). Da får man lokomotiver med større hjulflate mot skinnene, og dermed bedre strømopptak. I tillegg er koplingene større, så skifteoperasjoner blir mer pålitelige. Noen vil hevde at man trenger mer plass for å bygge i de større skalaene, men her snakker vi altså om et anlegg hvor man først og fremst skal skifte vogner og flytte rundt på disse. Dét kan gjøres på et anlegg som er 30-50 cm dypt, og 2-3 meter bredt.

Skalaer for kjøring gjennom store landskaper

Liker du best et anlegg der du kan se på tog som kjører gjennom landskapet, kan det lønne seg å velge en mindre skala, som TT, N eller Z. Da kan du bygge "stort" landskap, slik at toget nesten "forsvinner" mellom skog og fjell. Det må imidlertid sies at disse skalaene krever større nøyaktighet ved skinnelggingen, samt at koplingene og hjulflaten mot skinnene er mindre. Den mindre kontaktflaten mot skinnene betyr at det kan lønne seg å kjøre lokomotiver i tospann (eller å ha en motorisert vogn), for å få sikrere strømopptak.

Ikke helt konsekvent

Størrelsesforskjell på "store" og "små" skalaer i forhold til "kompromiss-skalaen"

Nå skal ikke denne inndelingen i "to skalaer" tas helt bastant, for det finnes anlegg i små skalaer der man driver med skifting, og det finnes selvsagt også store anlegg i store skalaer, der togene tøffer rundt for å bli sett på. Men nettopp fordi det krever større nøyaktighet å drive med skifting i små skalaer, og nettopp fordi tog i store skalaer krever mer plass, er dette unntak og ikke nødvendigvis noe som passer for en vanlig bygger.
Og så bør det gjentas at utstyr i H0-skala både er "stort nok" og "lite nok" til å passe for begge typer togoperasjoner! I tillegg finnes det skalaer ganske nær inntil H0, så som S (1:64) og TT (1:120), men ingen av disse har ennå noe stort tilbud i Norge.

Valg av anleggstype

Under valg av skala har vi alt vært innom anlegg for skifteoperasjoner og anlegg for kjøring gjennom store landskaper. Imidlertid finnes det flere typer anlegg som kan brukes til disse to kjøremåtene.
Generelt kan man si at det bare eksisterer to typer modelljernbaner. Den ene typen utgjøres av baner der togene kan kjøre kontinuerlig, mens den andre typen består av baner der togene må snus og kjøre tilbake motsatt vei.
Ditt valg som anleggsbygger går i første rekke på om du vil ha en bane der togene kan "kjøre selv", eller om du vil ha en bane der du alltid må følge toget fra banens begynnelse til dens slutt.

Punkt-til-punkt-bane

Punkt-til-punkt skisse.gif

Dette er den typen bane som er mest vanlig blant virkelighetens jernbaner. Toget kjører fra ett sted til et annet, og når det skal tilbake blir det ofte vendt først, slik at lokomotivet kommer fremst.








Sporsirkel eller oval bane

Sporsirkel og oval skisse.gif

Dette er den modelljernbanetypen de fleste stifter bekjentskap med aller først, og den aller enkleste. Det er en bane "som biter seg selv i halen", så toget kan kjøre rundt og rundt, og trenger egentlig ikke tilsyn mens det kjører.


Åttetallsbane

Aattetallsbane skisse.gif

En variant av en rundbane, der sporet krysser over seg selv og "vender tilbake til seg selv". Også her kan toget kjøre uten tilsyn.





Vendesløyfe-til-vendesløyfe-bane

Vende-til-vende-bane skisse.gif

En vendesløyfe er "et spor som vender tilbake og biter seg selv i halen", slik at toget snus og kjører tilbake i motsatt retning av da det kom. Når anlegget har en vendesløyfe i hver ende, gjør dette at toget kan kjøre hele tiden, uten at man trenger å vende det manuelt.
På anlegg med vekselstrømsskinner (Märklin) kan toget kjøre gjennom en vendesløyfe uten vanskeligheter, men på et anlegg med likestrømsskinner vil også strømmen "bite seg selv i halen". Her må man bruke en spesiell elektrisk kopling, som både slår over strømmen på sporet og i tillegg slår over sporvekselen.

Punkt-til-vendesløyfe-bane

Punkt-til-vende-bane skisse.gif

Dette er en kombinasjonstype, der man får en bane som likner mye på virkeligheten, fordi man har ett spor som forlater den ene enden av banen. Men så får man rundbanens fordel med at toget kommer tilbake "av seg selv" (på likestrømsanlegg krever dette imidlertid en spesiell elektrisk kopling). På anlegg av denne typen trenger man altså å snu togene bare halvparten så ofte som på en punkt-til-punkt-bane.

”Hundebein”

Hundebein skisse.gif

Dette er en variant av en oval bane, der de to rette strekningene ligger parallelt mesteparten av banen. Utseendemessig ligner den på en vendesløyfe-til-vendesløyfe-bane, men her har man dobbeltspor mellom "vendesløyfene". I tillegg slipper man det elektriske trøbbelet som en virkelig vendesløyfe innebærer. Også her kan man legge hele eller deler av "vendesløyfene" i tunnel, for å skjule svingene (så kan de gjøres krappe uten at det ser kunstig ut).

Simulert punkt-til-punkt-bane

Du kan velge en hvilken som helst av banene for kontinuerlig kjøring (sporsirkel, oval bane, åttetallsbane, vendesløyfe-til-vendesløyfe-bane eller "hundebein") og kjøre på dette som om det skulle være en punkt-til-punkt-bane. Du velger ganske enkelt et punkt for "begynnelsen" og et annet punkt for "enden", og kjører toget bare mellom disse, under simuleringen. Du kan også bygge anlegget slik at "fortsettelsen av rundbanen" blir skjult, så det tilsynelatende er en ekte punkt-til-punkt-bane – men så har du likevel mulighet til å la togene kjøre kontinuerlig, når du kjenner for det.

Bruk av anlegget

Under valg av skala og valg av anleggstype har vi sett på to måter å bruke anlegget: Enten kan togene kjøre gjennom et landskap, og kan gjøre det uten tilsyn, eller også brukes togene aktivt, man setter ut og tar med vogner og kjører mellom forskjellige stoppesteder langs banen.

Kontrollpanel for en mellomstor stasjon

Hvordan du tenker å bruke anlegget bør også ha innvirkning på hvordan det skal bygges. Hvis du ønsker å gå langs anlegget og se togene kjøre gjennom modellandskapet, holder det lenge med et sentralt plassert kontrollpanel, der du kan sette hastigheten på toget og "legge togveien" (bestemme hvilke spor toget skal kjøre).
Den som ønsker å styre toget mellom stoppesteder langs sporet, vil derimot ha større utbytte av en kjørekontroll ("walkaround") som kan flyttes langs banen, ettersom toget kjører. Det kan også passe at sporvekslene har sine egne kontrollpaneler på hvert sted, slik at kontrollpanelet alltid er rett i nærheten av sporvekselen. Eller man kan ha sporveksler som styres manuelt, slik at man strekker hånden inn over anlegget – dette kan gi en fin "nærhet" til kontrolleringen av togene.

Kostnader

Et fullstendig anlegg koster mye penger. I tillegg tar et stort anlegg lang tid å bygge; det er også en "kostnad". Derfor kan det lønne seg å begynne med noe mindre enn et helt, stort anlegg.
En mulighet er å begynne med et (helt) lite anlegg, og siden utvide dette. Mange har bygget på den måten, og endt opp med store, flotte anlegg.
En annen mulighet er å bygge anlegget i seksjoner. Også her kan du begynne med "en bit" av anlegget, og utvide etter hvert. En annen fordel er at anlegget kan demonteres og flyttes, hvis det skulle bli nødvendig.
Et modulært anlegg skiller seg fra seksjonsanlegget ved at hver "bit" skal kunne settes inn hvorsomhelst i anlegget. Mens seksjonsanlegget bygges slik at hver "bit" har sin bestemte plass, kan altså delene av et modulært anlegg flyttes rundt vilkårlig.
En tredje mulighet er å begynne med å bygge underlaget til et stort anlegg, men bare legge skinner på en liten del av underlaget. Når du så ønsker å utvide skinnegangen, er underlaget alt på plass. Også her kan underlaget bygges i form av seksjoner.

Anleggsunderlag

Et bra anleggsunderlag er et vanlig bord. Da har du fire bein, og anlegget kommer opp fra gulvet slik at det er bedre å jobbe på det.
Best er det allikevel om du skaffer et spesialtilpasset bord. Helst skal anlegget være i øyenhøyde når du ser på det, og selv om du betrakter anlegget sittende, må det da være over meteren høyt. Ikke noe vanlig stuebord!

De to platestørrelsene vist på gulvflaten til et vanlig værelse, sammenliknet med størrelsen på et salongbord

En annen mulighet er å legge anlegget på en plate. Da må du selv lage bein eller annet som platen hviler på (den kan for eksempel henge ned fra taket), og du får anlegget i den høyden som du selv velger.
Et mulig anleggsunderlag er en plate i vanlig byggevare-størrelse, som er 60 x 120 cm. Du kan bygge en rundbane på en slik flate, men da blir svingene temmelig krappe. Rundbaner på en slik flate egner seg ikke for H0 eller større skalaer. I stedet kan du bruke platen til å bygge en punkt-til-punkt-bane eller et skifteanlegg.
Neste platestørrelse i byggevarebransjen er 120 x 240 cm. Dette er "standardplaten" for anlegg i bl.a. Amerika, og det finnes mengdevis av sporplaner for anlegg med denne størrelsen. Det er god plass til rundbaner, selv i H0 eller 0e, og du kan bygge inn flere scener som synes helt adskilt. Problemet med en slik plate er at den er veldig stor å få inn i et vanlig skandinavisk hjem!

En tredje mulighet er å bygge en egen ramme som skal "holde oppe" anlegget. Dette krever mer snekring, men til gjengjeld får du et underlag som passer akkurat til den anleggsplanen du har valgt. Også her velger du høyden selv. Kan brukes til både stasjonære anlegg og seksjonsanlegg.

I gang med byggingen

Når du har tenkt gjennom alle disse sakene, og kanskje ennå noen flere, vil du være grundig i gang med planleggingen av anlegget. Selvsagt kan det også gjøres enklere enn beskrevet her! Ta det du har, sett i gang, sleng skinnene utover.
Som nevnt helt i begynnelsen, finnes det mange måter å bygge anlegg på, og alle er "like riktige". Husk også at det viktigste er hva du selv ønsker! Det er ditt anlegg, det er du som skal bli fornøyd med det. Lykke til med byggingen!

Kilder

Marty McGuirk: Layout configurations (Model Railroader, mai 2001)
Martin Shaw: Right of Way (NMRA bulletin, jan 1985)